Pilates med Tuva

De som kjenner meg vet at jeg er typen som velger de hardeste treningstimene, der musikken dundrer og tempoet er høyt. Pilates er derfor ikke en treningsform jeg er spesielt kjent med, men siden jeg anbefaler andre å prøve seg utenfor komfortsonen av og til, tenkte jeg det var tid for å lytte til min egen anbefaling. Kishia, en god venninne og kollega av meg, var helt enig, så vi planla å møtes på Tuvas pilatestime. Ingen av oss så det som noe problem at vi begge hadde hatt en hard time først, vi skulle jo bare på pilates, der musikken er lav og stemningen er rolig. Vi så for oss at dette ville bli en fin form for nedtrapping og uttøyning.

Vi setter oss klare på hver vår matte mens den skjønne Tuva blid og rolig tar oss gjennom litt forkunnskap, der vi får vite at magen i pilates omtales som powerhouse, og at kraften gjennom timen skal komme derfra. Videre leder hun oss gjennom ulike øvelser, deriblant en øvelse hun omtaler som ”hundred”.

Vi får instruksjon om å ligge med ryggen godt ned i gulvet, holde 90 grader i hofteledd og kneledd bruke powerhouse til å løfte skulderbladene litt opp fra underlaget, for så å vifte med våre utstakte armer. Jeg føler meg øyeblikkelig som en sprelsk fisk, men setter pliktoppfyllende i gang. Noen repetisjoner og tunge pust senere, sier hun med rolig stemme ”også 90 til”. Jeg kjenner jeg blekner, men overbeviser meg selv om at jeg med riktig fokus vil kunne få det til. Heseblesende peser jeg meg gjennom 30 repetisjoner til før jeg deiser i gulvet, vrir meg i smerte av melkesyren som biter i magen, før jeg tappert fortsetter med de gjenstående repetisjonene. Når vi omsider er i mål og får legge oss ned, føles det som om livet er gitt meg i gave, og idet jeg skal nyte seiersfølelsen over å ha kommet meg gjennom i live, avbryter Tuva tankene mine med ordene ”også bare to slike hundreds til”. All min selvtillit er nå borte, og det eneste jeg klarer tenke på, er hvordan den bitende melkesyren fra i stad nå har akkumulert seg til ti illsinte, glefsende hunder, fastbitt i den stakkars magemuskulaturen jeg før timen trodde var sterkere enn som så.

Jeg ser bort på Tuva, som elegant utfører samme øvelse, men som likevel ser urovekkende avslappet ut i forhold til oss pinnestive debutanter. Rolige oppmuntringer kommer uanstrengt fra Tuva, som minner oss på å slappe av i nakke og hode. Selv føler jeg at nakken spennes som hos en okse, og kikker bort på min skrekkslagne venninne, som med en lidende mine over ansiktet viser at det ikke bare er jeg som sliter med å puste. Når de 300 repetisjonene endelig er overstått og vi hiver etter luft, meddeler silkemyke ord fra høyttalerne at vi nå er ferdige med oppvarmingen.

Både Kishia og jeg har for lengst innsett at dette ikke var så lett som først antatt, og skjønner at vi er nødt til å ta det med godt mot og en real dose selvironi, noe som passer godt når Tuva introduserer oss for denne stillingen:

Da det humoristisk legges til at stillingen kalles for ”happy baby”, klarer jeg ikke lenger å holde maska, og bryter ut i en ukontrollert og gryntende latterkrampe. Latteren sprer seg som ild i tørt gress rundt i salen og plutselig ligger vi alle med rumpa i været og rister i takt med gledeshikstene.

Til tross for mitt strevende forsøk på å se dreven ut, ble jeg tidlig avslørt som skjelvende nybegynner. Likevel kunne jeg ligge midt i rommet blant alle de dyktige gjengangerne, uten å føle meg malplassert. Tuva presenterte variasjoner og nivåer av øvelsene, slik at også ferskinger som Kishia og jeg kan henge med. Hun gjorde at vi følte oss velkomne og ivaretatt, og viste stor tålmodighet for stønning og fnis fra oss som jevnlig så ut som stranda hvaler der vi forsøkte å følge instruksjonene.

Det var ikke det at instruksjonene var utydelige eller vanskelige å forstå, neida, alt var beskrevet i klar tale og i godt forklarende bilder, vi bare fikk ikke kroppen til å gjøre det hun sa. ”Hold kroppen helt rett, maks en finger skal brukes som støtte. Slapp av i armen og i nakken, løft beina for så å senke dem kontrollert ned igjen” lød det med glad og uberørt Tuva-stemme i rommet, mens hun illustrerte øvelsen smertefritt i front. Hun fikk alt til å se så lett og fint ut, men så fort jeg prøvde meg på det samme, var det langt fra elegant og føltes absolutt ikke riktig. Alle muskler stod på høyspenn og ansiktet mitt så ut som en rødsprengt tomat.

Enda øvelsesutførselen min hadde store mangler, var jeg fornøyd med egen innsats, og kjenner allerede nå at jeg ser frem til å ta neste steg utenfor komfortsonen. Og det er ikke bare jeg som er fornøyd, her er en hilsen fra Kishia:

”Takk, Tuva, for en fin Pilatesøkt, og for at du var så tålmodig med oss nybegynnere som fniste oss (om enn noe anstrengt) gjennom hele timen! Høydepunktet for meg var at du leverte en time med trening der Elin slet like mye som jeg gjorde – det skjer tross alt ikke så veldig ofte! Bra jobba!”

Takk for at du tok meg igjennom denne treningsopplevelsen, slike minner sitter på minnebrikka lenge.

Klem fra Elin