Mange av oss er sikkert skuffet over den norske medaljesankingen i årets OL så langt, vi hadde vel håpet på flere medaljer i mange av de øvelsene som har vært? Men er det rettferdig å være så sinte og skuffede? Vi har skyhøye forventninger til hva vi krever at de norske utøverene skal prestere, og har vært bortskjemte med å ha så gode idrettsutøvere som vi har. Vi sitter klistrert forran tv-skjermene og forventer at gull, sølv og bronsje skal tas av våre landsmenn. Vi tar det for gitt at vi kniver i toppen, og stort sett utkonkurrerer alle de andre. Gleden er stor i medgang, og sinnet og frustrasjonen desto større i motgang. Kommentarene hagler med en gang utøverene ikke leverer slik vi forventer. Men hvis du tenker etter, så skjønner du nok at de faktisk gjør så godt de kan og tar i alt de har. Det er jo tross alt OL, et mål de har jobbet mot i mange, mange år!
De går for gull i både langrenn og skiskyting i dag, det er jeg sikker på at de aller fleste håper på. Vi er med og heier de norske frem, og med klamme håndflater, knytte never og sammenbitte tenner skal vi følge de i mål. Vi kan håpe på gull, men kanskje vi skal la være å forvente denne gangen. Kanskje vi skal være de supporterne som er med i både medgang og motgang, som heier på våre landsmenn uansett hvordan det går? Vis litt medmenneskelighet om det ikke skulle gå slik vi håper på, la vær å slenge rundt deg med stygge og unødvendige kommentarer. I bunn og grunn har vi kanskje litt godt av at vi ikke alltid utklasser alle andre nasjoner, i absolutt alt ;)
"Ja, vi har både godt av det og fortjener det. Vi er tidvis så høyt oppe og vi vinner så mye, at selvfølelsen vår innimellom har godt av en smell som dette: Vi har godt av å kjenne på hvordan svenskene har hatt det." - Trond Blindheim, rektor ved markedshøgskolen
 |
| Frokostpannekake med syltetøy, cottage cheese og blåbær! |
Heia Norge!
Klem Nina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar