I hektiske perioder er det viktig å sette av tid til å stresse ned. Noen timer der du kan senke skuldrene, legge stressende tanker til side og bare være, men det er virkelig lettere sagt enn gjort. Tid er jo ikke noe man har overflod av i hektiske perioder, det er tross alt derfor det omtales og oppleves som hektisk, man skal rekke en hel masse. Å skulle ta seg tid til å slappe av da, virker liksom helt ulogisk. Når jeg forsøker å få det til, ender jeg stort sett opp enda mer anspent og stresset etterpå, som omdet virker mot sin hensikt. Likevel er det så viktig, og man kjenner så absolutt at man trenger det, så hvordan skal man få det til?
Personlig
er jeg glad i å ha mye å gjøre. Jeg trives i jobben min, elsker å
bruke tid sammen med ungene mine, og i kombinasjon med dette er jeg
ivrig etter å lære nye ting. Jeg ønsker rett og slett å få med
meg alt. Å ha det hektisk er derfor blitt en del av hverdagen min,
noe som lett resulterer i redusert søvn og en forknytt kropp som jeg
ikke tar meg tid til å lytte til. I perioder der det nærmer seg
eksamenstid og innspurt mot deadlines blir derfor behovet for
avspenning spesielt stort, og nå som november er godt i gang, tenkte
jeg å finne en løsning på problemet før det får mulighet til å
bite skikkelig tak i meg.
Yoga,
Smidig og Pilates er timer der man setter fokus på pust og
tilstedeværelse i egen kropp. Mitt håp var derfor at en slik time
kunne få bukt med avspenningsproblemet mitt. Jeg overtalte derfor to
stressa venninner til å joine meg i bookingen av en Smidig-session
med Heidi.
Det
kom ikke som noen overraskelse at vi alle hadde skvist
avspenningsavtalen inn mellom andre ting vi måtte få gjort, og
tiden til å komme seg til og fra hvert sted var knapp. Vi ankom
derfor destinasjon Gløshaugen noen minutter for seint, tok beina
fatt og løp superstressa inn på timen. I salen ble vi møtt av
rolig musikk og en instruktør med avslappet pust og rolig mine. Det
var som om alle i rommet hadde uendelig med tid og en sinnsstemning
roligere enn dovendyrets. ”Ja, dette er helt klart stedet å teste
hypotesen vår,” tenkte jeg og så på de andre, fremdeles
andpustne etter rushet på vei inn.
Vi
snek oss bort i et hjørne og forsøkte å koble oss til de andres
rolige sinnsstemning med senkede skuldre og rolig pust. Heidi førte
oss gjennom denberømte øvelsen ”solhilsen”, inspirert fra
yogaens verden. Deltagerne smøg seg smidig og kontrollert gjennom
bevegelsene, mens Kishia, Astrid og jeg prøvde å henge på så godt
vi kunne.
Personlig
er jeg vant med å skulle gi full guffe når jeg er i salen. Det er
som om hjertepumpa speeder opp bare jeg entrer idrettsbyggene.
Utfordringen for meg ble derfor å skulle omstille hodet, å finne
roen og bare følge Heidis føringer uten å tenke så mye. I tillegg
er jeg vant til å trene andre og ha fokus på deltagernes utførelse,
trivsel og behov. Å plutselig bare skulle ha fokus på meg selv
føltes uvant og fremmed, som om jeg manglet noe. Litt som når man
plutselig går uten klokke etter å ha brukt det i lang tid.
Heidis
fremtoning var fredelig og fokusert fra start til slutt. Alt gikk i
myke overganger, som om vi fløt gjennom timen. Hun forklarte
øvelsene klart og tydelig slik at alle forstod hva de skulle gjøre,
uten at man ble stresset av engstelse for ikke å få det til.
Tonefallet hennes, og den fokuserte stemningen hun skapte, tilførte
en følelse av mestring allerede før vi hadde gått inn i øvelsen.
Hun fikk alt til å høres overkommelig ut, uansett hvilket
prestasjonsnivå man skulle befinne seg på. Alt ble gradvis bygd opp
slik at alle kunne henge med. For hver øvelse vi fikk prøve oss på,
fikk vi nok tid til å bli kjent med den før hun ledet oss videre.
Hun tilbød oss muligheten til å kjenne på hva som føltes rett,
til å utfordre våre individuelle svakheter, og til å få kjenne på
våre styrker.
Kun
ved å legge inn nok rom for bevisstgjøring i egen kropp, kunne jeg
utfordre fokuset mitt i en annen retning. Det var ingen tvil om at
jeg måtte jobbe med meg selv for å holde de avbrytende tankene i
hodet på avstand, men den rolige stemmen til Heidi klarte å lamme
det forstyrrende stresset hos meg i noen minutter av gangen. Og ved å
hele tiden minne meg selv på at tid er noe som kommer, ikke noe som
går, føltes pusten min roligere.
Stemmen
til Heidi førte også Kishia og Astrid inn i en verden der de kunne
lukke tankene og fikk ”komme tilbake til kroppen”. De utfordrende
øvelsene tvang oss alle til å holde konsentrasjonen i det vi
gjorde, og periodene med bevegelighetstrening føltes befriende på
kroppen. Vi fikk kjenne blodet strømme i årene uten å ha høy
puls, og vi fikk kontakt med muskulaturen vår uten å slite oss
gjennom tunge løft. Det hele opplevdes som et rush av tilfredshet og
mestring. Følelser som virker oppløftende for enhver, uansett
situasjon og aktivitetsnivå.
Da
klokkeviseren pekte på timeslutt og vi skulle tilbake til hverdagen
igjen, var ting like hektisk som før timen startet. Vi hadde igjen
minimalt med tid før vi skulle befinne oss på hver vår nye
destinasjon, men vi følte alle at vi hadde fått lade batteriene
litt. Vi hadde fått påfyll av en energi som ga de resterende
gjøremålene for dagen et løft. Vi hadde fått tid til å puste fra
magen, tid til å finne tilbake til øyeblikket, i stedet for å løpe
litt foran hele tiden.
Jeg
er overbevist om at jevnlige besøk på slike timer vil kunne hjelpe
en stresset sjel inn i en mer bedagelig sinnsstemning. Kanskje kan
dette bidra til økt velvære? I det minste kan vi naile den
vanskelige eksamenen som venter oss med en mindre anspent og forknytt
kroppsholdning. Absolutt verdt et forsøk
gjennom
eksamensperiodens fortærende uker.
Takk,
Heidi, for en beroligende time jeg gladelig tar meg tid til igjen.
Klem
fra Elin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar