En epoke er over

God torsdag, sprekinger!

Instruktører kommer, og instruktører går.. Det er sånn det er her i Sit Idrett. Og i utgangspunktet er det veldig bra, for stort sett så jobber instruktørene hos oss i den perioden de er studenter, og så byr livet på nye eventyr etter det. Dette betyr at det hele tiden er påfyll av unge, talentfulle og energiske instruktører i den ene enden, og så er det alltid noen som slutter i andre enden. Og selv om det er like trist å miste gode kollegaer og venner hvert semester, så varer vennskapene forhåpentligvis også etter tiden i Sit Idrett. 

Dette semesteret er det også min tur til å være blant de instruktørene som blir ferdige, selv om jeg i løpet av mine fem år her i Sit alltid har følt at det har vært så lenge til jeg skulle bli ferdig. Men nå har tiden kommet, og uansett hvor vondt det gjør i instruktørhjertet å forlate verdens sprekeste og beste studenter, så er det bare slik det er. En epoke av livet er over, og forhåpentligvis blir neste epoke vel så bra. 

For min del startet instruktørkarrieren på aerobickurset våren 2011, etter at jeg hadde blitt overbevist av min gode venninne og klassekamerat Marit Anne om at det kunne være noe for meg. Jeg hadde gått på noen av hennes Kick-Off-timer i Armfeldtsalen, og da jeg ble tipset av mitt store forbilde og sprekeste idol om at kanskje det å bli instruktør kunne være noe for meg, så meldte jeg meg på kurs. Og i et blogginnlegg om aerobicinstruktørkursene våre høsten 2012 (!) skrev jeg følgende om min egen opplevelse av kurset:

"Jeg for min del hadde bare vært på noen få gruppetimer før jeg meldte meg på kurset, og gjorde det egentlig "mest for gøy", uten ambisjoner om å skulle få det til spesielt bra - det var noe jeg måtte utfordret meg selv til å gjøre. Og jeg har ikke angret et sekund i etterkant! Jeg lærte så mye, møtte nye, likesinnede mennesker, og hadde det veldig artig. Jeg må innrømme at det var litt flaut første gang man skulle stå forran og instruere de andre på kurset, men det gikk fint. Vi var støttende og oppmuntrende mot hverandre, hadde utrolig flinke instruktører som lærte bort mange fine tips og triks - og alle var i samme båt! Litt skummelt og spennende - men mest artig og lærerikt!"

Og jeg står fortsatt inne for det jeg skrev på den tiden; jeg har ikke angret et sekund i etterkant. Og nå har det gått fem år siden jeg startet som instruktør og hadde min første pump-time her i Sit. Siden den gang har jeg heldigvis (!) utviklet meg enormt mye, og føler nå at jeg har funnet meg godt til rette i min måte å være instruktør på. Jeg elsker virkelig jobben min, og nyter hver eneste time jeg har. Og grunnen til det er rett og slett dere som kommer på timene, for uten dere hadde det ikke vært hverken morsomt, givende, gøy eller inspirerende å være instruktør. Tusen, tusen takk for at dere gjør det å være instruktør til det beste i verden!

Og i går var duket for min aller siste gruppetime her i Sit. Jeg har grudd meg så mye at jeg gråt meg i søvn tirsdag kveld, og under hele timen gikk tiden så alt, alt for fort. Heldigvis var det mer energi, hardt arbeid og treningsglede i Armfeldtsalen enn noen gang, og etter at hele gjengen lovet meg at de aldri skal slutte å trene, så kan jeg gi meg som instruktør med god samvittighet! Og med både gruppebilde, grining fra min side, og bananer i lange baner, ble det er herlig avslutning på tiden som instruktør her i Sit! Jeg kommer til å savne dere utrolig mye <3 

Selv om instruktørlivet er over, så gir jeg meg ikke med hverken blogging eller PT-jobben helt enda, så jeg håper vi sees på sentrene våre i de ukene som er igjen frem mot sommeren! :)

Ha en strålende dag, og fortsatt masse lykke til med lesingen!

Stor klem Nina