De
som kjenner meg vet at jeg er typen som velger de hardeste
treningstimene, der musikken dundrer og tempoet er høyt. Pilates er
derfor ikke en treningsform jeg er spesielt kjent med, men siden jeg
anbefaler andre å prøve seg utenfor komfortsonen av og til, tenkte
jeg det var tid for å lytte til min egen anbefaling. Kishia, en god
venninne og kollega av meg, var helt enig, så vi planla å møtes på
Tuvas pilatestime. Ingen av oss så det som noe problem at vi begge
hadde hatt en hard time først, vi skulle jo bare på pilates, der
musikken er lav og stemningen er rolig. Vi så for oss at dette ville
bli en fin form for nedtrapping og uttøyning.
Vi
setter oss klare på hver vår matte mens den skjønne Tuva blid og
rolig tar oss gjennom litt forkunnskap, der vi får vite at magen i
pilates omtales som powerhouse, og at kraften gjennom timen skal
komme derfra. Videre leder hun oss gjennom ulike øvelser, deriblant
en øvelse hun omtaler som ”hundred”.
Vi
får instruksjon om å ligge med ryggen godt ned i gulvet, holde 90
grader i hofteledd og kneledd bruke powerhouse til å løfte
skulderbladene litt opp fra underlaget, for så å vifte med våre
utstakte armer. Jeg føler meg øyeblikkelig som en sprelsk fisk,
men setter pliktoppfyllende i gang. Noen repetisjoner og tunge pust
senere, sier hun med rolig stemme ”også 90 til”. Jeg kjenner jeg
blekner, men overbeviser meg selv om at jeg med riktig fokus vil
kunne få det til. Heseblesende peser jeg meg gjennom 30 repetisjoner
til før jeg deiser i gulvet, vrir meg i smerte av melkesyren som
biter i magen, før jeg tappert fortsetter med de gjenstående
repetisjonene. Når vi omsider er i mål og får legge oss ned, føles
det som om livet er gitt meg i gave, og idet jeg skal nyte
seiersfølelsen over å ha kommet meg gjennom i live, avbryter Tuva
tankene mine med ordene ”også bare to slike hundreds til”. All
min selvtillit er nå borte, og det eneste jeg klarer tenke på, er
hvordan den bitende melkesyren fra i stad nå har akkumulert seg til
ti illsinte, glefsende hunder, fastbitt i den stakkars
magemuskulaturen jeg før timen trodde var sterkere enn som så.
Jeg
ser bort på Tuva, som elegant utfører samme øvelse, men som
likevel ser urovekkende avslappet ut i forhold til oss pinnestive
debutanter. Rolige oppmuntringer kommer uanstrengt fra Tuva, som
minner oss på å slappe av i nakke og hode. Selv føler jeg at
nakken spennes som hos en okse, og kikker bort på min skrekkslagne
venninne, som med en lidende mine over ansiktet viser at det ikke
bare er jeg som sliter med å puste. Når de 300 repetisjonene
endelig er overstått og vi hiver etter luft, meddeler silkemyke ord
fra høyttalerne at vi nå er ferdige
med oppvarmingen.
Både
Kishia og jeg har for lengst innsett at dette ikke var så lett som
først antatt, og skjønner at vi er nødt til å ta det med godt mot
og en real dose selvironi, noe som passer godt når Tuva introduserer
oss for denne stillingen:
Da
det humoristisk legges til at stillingen kalles for ”happy baby”,
klarer jeg ikke lenger å holde maska, og bryter ut i en ukontrollert
og gryntende latterkrampe. Latteren sprer seg som ild i tørt gress
rundt i salen og plutselig ligger vi alle med rumpa i været og
rister i takt med gledeshikstene.
Til
tross for mitt strevende forsøk på å se dreven ut, ble jeg tidlig
avslørt som skjelvende nybegynner. Likevel kunne jeg ligge midt i
rommet blant alle de dyktige gjengangerne, uten å føle meg
malplassert. Tuva presenterte variasjoner og nivåer av øvelsene,
slik at også ferskinger som Kishia og jeg kan henge med. Hun gjorde
at vi følte oss velkomne og ivaretatt, og viste stor tålmodighet
for stønning og fnis fra oss som jevnlig så ut som stranda hvaler
der vi forsøkte å følge instruksjonene.
Det
var ikke det at instruksjonene var utydelige eller vanskelige å
forstå, neida, alt var beskrevet i klar tale og i godt forklarende
bilder, vi bare fikk ikke kroppen til å gjøre det hun sa. ”Hold
kroppen helt rett, maks en finger skal brukes som støtte. Slapp av i
armen og i nakken, løft beina for så å senke dem kontrollert ned
igjen” lød det med glad og uberørt Tuva-stemme i rommet, mens hun
illustrerte øvelsen smertefritt i front. Hun fikk alt til å se så
lett og fint ut, men så fort jeg prøvde meg på det samme, var det
langt fra elegant og føltes absolutt ikke riktig. Alle muskler stod
på høyspenn og ansiktet mitt så ut som en rødsprengt tomat.
Enda
øvelsesutførselen min hadde store mangler, var jeg fornøyd med
egen innsats, og kjenner allerede nå at jeg ser frem til å ta neste
steg utenfor komfortsonen. Og det er ikke bare jeg som er fornøyd,
her er en hilsen fra Kishia:
Takk
for at du tok meg igjennom denne treningsopplevelsen, slike minner
sitter på minnebrikka lenge.
Klem
fra Elin
Ahahaha, trening med utfordring, humor og flinke jenter, blir jo ikke bedre enn det :D
SvarSlettJoda, om du blit med også, da blir det enda bedre!
Slettheheh :D Herlig lesning! Den timen skal jeg absolutt prøve ut ;)
SvarSlettJa, det anbefales altså. Tuva passer så godt til en slik time!!
Slett